PROLOG TIL ENGEBRET

For Kunstnerforeningen i anlednig av Engebret:
Torgeir Rebolledo Pedersen mandag 31 mars 2014

Som 17-årig gutt, i1845
dro husmannssønnen Engebret
fra far og mor i Nord-Odal
og ble tatt vel imot
den dyktige og arbeidsomme velansatte
Engebret Christophersen
Så klisjéen lykken kan man si
den fant han her i hovedstaden
slo seg vennlig både opp og fram
til han fikk kjøpt et hundreårig hushjørne
her ved Bankplassen
og Christiania Theater
og selv kunne ansette
med det mål å mette både høy og lav
både blant Mammons
og Thalias tjenere
den gang det oftere var hverdagskost
blant kunstnere å vanke på café
her vanket ikke bare Munch og Ibsen
og Engebret bød fram sin søsters
"brente marvbein" og sagnomsuste fiskekaker
heller det enn østers
men sjampanjen manglet ikke
(heller ikke tipsen)
gjennom årtier har her vært spist og drukket
snapset overstadig
slått og dukket, skrapt og bukket
skrålt og skålt for både fisk og kjøtt og ånd
for små og store ting i
liv og kunst og for det førdigitale
flettverks kunstnernettverk
takk Engebret, takk Johnsen/ Riise
for å ville vise oss den gunst å huse oss
med gamle Blom
for lengst kokt bort i det kommærse
og takk til dem blant oss som skal ha takk
åndelig er kapitalen innskutt
et sted å henge kunstnerstæsjet
våre skjold
vårt skjøre forsvarsverk

Men til tross for poesiens trekkopptroll
og Seglem først i front
med sitt bukkehorn i siden, til det
Widveyske kulturbudsjett
er det ikke blåmandag og blir
det ikke blåmandag?
Nei, vi har fått Engebret!
vi har fått vår tid igjen
i alle fall en bit av den
vi har fått fortiden som forrett
og det fortjener et hurra
mer enn et knurr
Det er lenge siden nå en kongle falt
fra Hedemarkens tunge graner
hvis frø blåste hit, slo rot
og ble til stammested
for kunstnere som visste råd
men ikke alltid hadde
og våre urbane ganer
foretrekker vel fremdeles
en god porsjon husmannskost
framfor å pirres av en pyntekokk
som til tross for både nyskapende regi
og scenografi
setter opp mat
med ingen mette i
og Engebret, sånn må du aldri bli
når vi griper glasset og skåler nå
er det og en skål for da
så skål for evig unge Engebret
for det at nostalgien
oftest er den utopien
som får rett